Anger

Bjørn Müller er musiker, låtskriver og vokalist i Backstreet Girls. Han synes at anger stort sett er bortkasta tid, men det å si "no remorse" til alt i livet synes han er litt for tøft i trynet. Vi snakker bl.a. om da han var til sjøs som 17-åring og fikk sitt første møte med punken, og at det snudde opp ned på alt, og han skjønte at det der kunne han også gjøre, å være genuint interessert i musikk og se kvalitet i alt selv om han ikke hører på alt, at om han ikke hadde spilt live så hadde han uansett vært i øvingslokalet en gang i uka fordi musikken er en så stor del av den han er, at man kan være seg selv fullt og helt nå mye mer enn før, at å bytte vokalist i et band er veldig sårbart, at inspirasjonen til tekster kommer mye lettere av en god tittel, at han har stor forståelse for at mange som satser på musikk gir seg, da Backstreet Girls nesten møtte sine brødre i Backstreet Boys og en god del om å være dritgod på lammestek og spagettigryte, at godt voksne mennesker lettere kunne gå på rockekonsert under

Eirik Krokås er stand-up komiker. Han angrer mest på ting som har skjedd i barndom eller rus, men sterkest ligger angeren fra rusen og at han ikke klarte å erkjenne for seg selv og sine nærmeste at han hadde et stort problem. Vi snakker bl.a. om å ha levd livet til hovedkarakteren i «Baby Reindeer» uten å ha tenkt over det, å bli nødt til å skrive om soloshowet sitt kraftig fordi han ikke klarte å stå på scenen og lyve om livet sitt mer, å være så avhengig av rus at alt annet betyr absolutt ingenting, den store forskjellen på privat og offentlig helsevesen, at rusavhengige får mye mer sympati enn spillavhengige, å være veldig stolt over selv, men fortsatt ønske at han hadde vært på et enda bedre sted, dagen da han ble kjørt til rehab før han skulle på et annet, og en god del om å være veldig dårlig på navn og referanser, å gjøre stand-up foran biler som skal tute når de synes noe er morsomt, men så gjør de ikke det og om at alt han gir slipp på ikke er utelukkende negativt.Programleder: Sivert MoeSupport this

Sivert Eimhjellen er stand-up komiker. Han angrer på mye som han skulle ønske at han ikke hadde gjort, og pleier å være åpen og ærlig om angeren sin i stedet for å late som ingenting. Vi snakker bl.a. om å ikke vite hvem noen som helst er, hvor vanskelig det er å være podcastløs, for behovet for å snakke er så kraftig, men at det heldigvis har løst seg nå, om den store felles lidenskapen for matlaging, men ikke ville lage mat for mange mennesker, men agendaen om å lære nye retter på andres kostnad, å ha fått sparken fra flere restauranter, og at han kan bære nag til mange, den irriterende trangen folk har til at programledere skal være så kritiske, at han synes at judosatsingen var bortkastet, at faren hans overreagerer på helt vanlige ting og en god del om å ikke kjenne seg igjen alt det stand-up komikere lirer av seg, om å møte heltene sine, å plutselig måtte dele fornavnet sitt med flere og om å ikke ville la seg overmedisineres for psykiske lidelser.Programleder: Sivert MoeSupport this show http://support

Aleksander Bastiansen er komiker og skuespiller. Han angrer mye, og sier mye unnskyld, og kan dvele mye på ting han har sagt. Vi snakker bl.a. om at det kanskje ikke finnes noen snille igjen i Hollywood, at komikere ofte kan spille gode dramatiske roller, å endelig ha spilt i noe drama som han ikke får vondt av å se seg selv i etterpå, at han angrer på at han ikke turte å gjøre noe kreativt som ung, fordi det ble sett ned på i distriktet, at det er så mange scener for stand-up i Oslo nå at det kanskje snart treffer et tak, at folk utenfor byer besøker helt feil steder når de drar til byen, at han ofte kan trekke seg på nye vitser fordi han ikke har publikum på sin side, og at han skammer seg veldig over det etterpå, om da moren hans døde og at han ikke var flink nok til å prosessere følelsene sine i tiden etterpå og en god del om at å drømme helt vanlige ting er som å spille Sims, at vi lever i en absurd verden hvor Steve-O er sunnere enn Bam Margera og at kanskje folk i byen er mer fordomsfulle enn folk på b

Ruben Martinius Skorstad er musiker og låtskriver i Regnvær. Han har et relativt sunt forhold til anger, og prøver å ikke sette for mye skyld på hans tidligere jeg. Vi snakker bl.a. om veien fra Balloons with hipster color til Regnvær, det nære fellesskapet i bandet, som ble enda nærmere da de midt i pandemien bestemte seg for å flytte i kollektiv sammen i Trondheim, om da han lagde en PowerPoint-presentasjon for å overbevise de andre om at å lage et album var en god idé, og at selv om han er ung så har han vokst opp med langformatet, hvor viktig det er å gi alt selv om det er få i publikum, følelsen av å falle litt mellom to stoler, men kjempe mot å ikke føle bitterhet, men snarere takknemlighet for alle sjanser som kommer, å være flinke på å lufte ting før det ender opp i krangel og en god del om at låter blir kortere, men filmer og serier bare blir lengre, at det er mulig å like både Taylor Swift og The 1975 og en påminnelse om at alle tenker bare på seg selv dagen derpå.Programleder: Sivert MoeSupport thi

Yngvil er musiker og låtskriver. Hun liker følelsen av anger så dårlig, at når den kommer så er hun veldig rask med å gjøre noe med den. Vi snakker bl.a. om hvor overraskende det var for henne å komme til Mandal og oppleve en enhetsfølelse hun aldri har kjent på noen andre steder i landet, og at det er nok å bare kjenne én person for å være innlemmet i et helt miljø der, og at det er helt annerledes i Oslo, å være over gjennomsnittet glad i ord og være ordentlig fornøyd når hun får til en god setning i musikken sin, at selv om man følger oppskriften på en låt eller matrett, så er det stor forskjell på å faktisk like det og lage noe bra og å bare følge oppskriften, å oppleve at eldre menn ringer og legger igjen beskjed på telefonsvareren, og at det er ganske invaderende, at hun aldri har musikk i hodet når hun skriver tekster, og å være opptatt av å redefinere hva visesjangeren kan være i dag og en god del om at østlendinger som gruppe er dårlig på geografi, å være elendig på å smake forskjell på is og om å dr

Oda Djuplasti er skuespiller. Hun er veldig bevisst på å gjøre ting for å unngå å angre, og har i den sammenheng dusjet veldig kaldt de siste månedene. Vi snakker bl.a. om å være i sorg etter et dødsfall som har snudd hele livet hennes på hodet, og at ting aldri kommer til å bli det samme igjen, at hun er veldig opptatt av sorg og at hun holder på å lage en forestilling om det temaet nå, hvor merkelig det er å skulle dele med noen man egentlig ikke kjenner, at det å være skuespiller og skulle ta på seg en helt annen rolle når livet ikke er så lett er en ordentlig god form for terapi, at det kan være vanskelig å bry seg om overfladiske temaer når alt er så alvorlig, det fine samarbeidet med Kristiania Ablegøyemakeri og den intense men fantastiske opptaksperioden av «Sølvrekka», hvor absurd det var å bryte sammen akkurat som i en film etter dødsfallet i familien, at det er sykt at man vil at det skal finnes noe mer enn alt det som allerede finnes i verden og en god del om å føle seg som en gammel rockestjerne m

shy FLW er artist og låtskriver. Hun angrer mye på små ting, men glemmer det fort bare tiden går litt, men kan angre en del på ting hun ikke har gjort. Vi snakker bl.a. om hvordan det preger en å være oppvokst på bygda og flytte til en storby i utlandet, at skolehverdagen på LIPA i Liverpool ble ganske annerledes pga. pandemien, og for henne som er ganske sjenert gjorde det ikke saken enklere da hun måtte vente lengre med å kaste seg ut i det sosiale, å ha sunget hele livet, men plutselig måtte lære seg så mye nytt som låtskriver i tillegg, og det å finne sin sound, alt det kjedelige, usynlige arbeidet som må gjøres i et kreativt yrke, å ikke være redd for å miste dialekten sin, siden hun snakker et annet språk der hun bor, at hennes første konsert var i Trønderrocka rammer, og at opprinnelsen til artistnavnet hennes kom av at det hun villa ha var opptatt og en god del om å møte selveste Paul McCartney, å ha en svært musikalsk far som har vært veldig viktig for henne og at lapskaus er fra Liverpool.Programled

Christoffer Schjelderup er stand-up komiker. Han synes ikke anger er den mest positive følelsen, men at den kan brukes til noe positivt, og at man kan prøve å bli et bedre menneske. Vi snakker bl.a. om den store gleden med sitcom på lineær-tv, å ikke stole på folk som alltid er glade, eldre som setter pris på ny kultur, hvor skammelig det er at vi ikke lærer om hvordan Norge behandlet urbefolkningen på skolen, hvor mye det hjelper å skrive settlisten på hånda for å unngå å glemme noe, at stumtjenere må jo ha vært ekte mennesker som mistet jobber i hopetall, at han ble overrasket over hvor uorganisert og sint han var da han tok big 5-testen, at kunstig intelligens kan hjelpe oss for å unngå grusomt kjedelige arbeidsoppgaver, at det ikke er noen vits i å grue seg i lang tid før man skal gjøre noe og en god del om klassikeren «En helt vanlig dag på jobben», at slaget ved Waterloo er redusert til en glad poplåt og at ingenting er for alvorlig til å tulle med, bare du zoomer langt nok ut.Programleder: Sivert MoeSu

Tore Halvorsen er musiker, artist og vokalist. Han synes anger er vanskelig, for han mener at det er lite man får gjort med det, men angrer veldig på at han valgte sløyd i stedet for engelsk på skolen. Vi snakker bl.a. om at han aldri har hatt mer å gjøre etter at han sluttet i Ole Ivars, gleden av å underholde eldre og syke mennesker og se hvor mye det betyr for dem, at han ikke har hatt kontakt med bandet etter at han sluttet, og at det er sårt at glede og vennskap har forsvunnet, at det er en utakknemlig jobb å ta over som vokalist i band med en så unik posisjon, å aldri ha hatt en frihelg på over 30 år, å bli omtalt som kongen av allsang av Staysman, og kunne underholde folk i alle aldre fremdeles, å synge hver dag på en bar i Sverige i hans ungdom for noen kroner og gratis øl, å fremføre musikk som viser hele spekteret i livet, å se tilbake på en karriere som får han til å ville klype seg i armen, at hodet hans er stappfullt av låter og en god del om at turnébussen har blitt til en turnébobil, at uten ha

Sandra Kolstad er musiker, låtskriver og forfatter. Hun har et ambivalent forhold til anger, der hun på den ene siden kan angre på ting hun har gjort, men på den andre siden så har omstendighetene skylden. Vi snakker bl.a. om den negative utviklingen i moderne musikkteknologi, og at det er fælt hvor avhengig man er av at alt fungerer som det skal, at hun har gitt ut et album nylig som hun ikke var helt klar over, og at produktiviteten hennes gjør at hun mister litt tellingen, å definere seg som menneske ut fra det man gjør og ikke det man er, og klare å skille på det, å spille forestillinger nesten hver dag i en måned i Lars Berrums forestilling «Megaloman», og det å inspireres av flere kunstformer, å leve et stereotypisk «Berlin-liv» stappfullt av synth, å beskrive de menneskelige ytterpunktene i musikken sin, at hun for første gang har brukt veldig lang tid på å lage et album, og være veldig klar for at verden skal høre det, å ville få god kritikk, men være så sikker på at resultatet er godt selv og en god

Marie Sahba er artist, låtskriver, produsent og DJ. Marie kan angre på store ting, og mindre ting som at hun valgte feil pizza. Men hvis hun hadde vært på dødsleiet nå, så hadde hun angret på at hun ikke ga seg selv mer tid. Vi snakker bl.a. om å ha en varierende døgnrytme, og at alle som gir henne råd for å få det bedre har en helt annen døgnrytme, å slettes ikke anbefale å dra til India, alt det usynlige arbeidet man gjør som artist, om å miste faren sin og prosessen med å lage musikk som hyller ham og samtidig uttrykker den dype sorgen hennes, å være i Istanbul igjen etter farens død å ta innover seg livet hans som ung, å turnere i Tyrkia og den store tomhetsfølelsen hun fikk da hverdagen kom tilbake igjen, å vite veldig godt hva man bør gjøre for å unngå å angre som gammel, men at det er for vanskelig å utføre det i praksis, å kunne la følelsene fra dag til dag få prege debutalbumet og en god del om å bare ville kjøre enda lengre når man har kommet frem, å være veldig opptatt av få matvarer i lange period

Kamilla Santiago Neeraas er låtskriver og musiker i OCEAN DAZE. Hun synes anger er et veldig sterkt begrep, og har litt samme forhold til det som hun har til hat. Men hun prøver å ikke angre så mye, og knytter det opp mot usikkerhet og skam. Vi snakker bl.a. om å være veldig opptatt og preget av været, at hun flyttet til Oslo rett før pandemien, og at det naturlig nok ble litt annerledes enn hun så for seg, at hun mistet troen på seg selv og la bort musikken helt i flere år, men at den heldigvis kom sterkere tilbake og hvor viktig det er å formidle følelser gjennom musikken, og å skjønne at musikk ikke er en konkurranse, følelsen av å ha vært for slem med seg selv i 20-årene, å slutte å si «man» når man mener «jeg», om å ha angret på to låter og rett og slett ikke kunne stå for dem, så de finnes ikke lenger, fordeler og ulemper ved sosiale medier som musiker og en god del om å knote med dialekta, men at den blir sterkere av å snakke med en medtrønder, om å være for gammel for noen nye ord og uttrykk, om riske

Rossman er musiker og låtskriver. Han angrer ikke så mye, men har en del gamle hendelser som dukker opp når han legger hodet på puta om kvelden. Vi snakker bl.a. om dagjobben som postmann, som gir tid og rom for mye kreativitet, om prosessen med å jobbe med nytt album og kjenne at bandet er veldig helstøpt nå, om å gå fra små klubber til å plutselig stå foran 8000 publikummere i Oslo Spektrum med Berrum & Beyer, om å ikke være veldig glad i skole, men finne sin plass på musikkonservatoriet i Kristiansand, at oppveksten på Karmøy var ekstremt viktig og at musikkmiljøet der var helt unikt, å se tvers gjennom artister som gjør ting som ikke er oppriktig, å føle seg hjemme i Texas, at den mest interessante musikken er den som kommer fra personen, om verdens dummeste idé, nemlig å spille i alle kommunene i Norge, som han faktisk er godt på vei med, og er en mengdetrening uten like, å ha vært veldig umoden i kjærlighetslivet, og at det er godt å kjenne på modning, om å aldri ha samme settliste og en god del om

Frida Ånnevik er musiker og låtskriver. Hun er veldig redd for å angre, og blir da ganske omstendelig og treig, fordi hun må tenke seg veldig nøye om. Vi snakker bl.a. om å ha ramlet på isen og ødelagt armen, som selvfølgelig har gått veldig utover gitarspillingen, hvor viktig brodder er, om å kunne se situasjonen fra utsiden når man står og fremfører noe på en scene, at det tok lang tid for å få til å konsentrere seg om låtskriving under pandemien, og at hennes konsert var den første som ble avlyst på grunn av covid i Norge, men at hun etter hvert fikk spilt flere konserter enn noen gang, og at gulroten i enden var å spille inn et nytt album på Giske, at hun må lage sangene helt ferdig på demo-stadiet og faktisk ikke ha noe liggende igjen i den kreative skuffen, å være veldig opptatt av prosessen bak en stor konsert, men ikke hige etter å fylle Spektrum selv, men glede seg veldig til å spille i Operaen og skape et fint rom der, at mye musikk i dag handler mer om avvikling enn fremføring, å alltid lære av en

Johan Golden er komiker. Hans forhold til anger er allsidig, men han har bestemt seg for lenge siden å ikke bruke tid på det, og tenker i all hovedsak at hvis man angrer, så sitter man med fasit. Vi snakker bl.a. om diplomat-drømmen som fremdeles lever, og at det er det nærmeste vanlige folk kan komme 007, barndomsminnene fra sommerferiene i Snåsa som inneholdt mest skog, fjell og mygg, men også en butikk som solgte alt fra traktor til melk, at man har vært et sted for siste gang uten å tenke over det, at få seere på 90-tallet hadde vært ekstremt mange seere i dag, at radio alltid vil være den beste måten å jobbe på for han, for ideer kan testes ut umiddelbart, å ha jobbet i en konstant ja-fase i «XL», at det var vanskelig å takke ja til drømmejobben i «Nytt på nytt», når han allerede hadde drømmejobben i «Golden Goal», om da de skulle arrangere VM i boblefotball i England, og Henrik Elvestad og han skulle være founding fathers, å aldri klare å spy, at man må slutte å tenke at ting var så billig før, respekte

Oskar Fjørtoft Sandanger er programleder og skuespiller. Han angrer ikke så mye i livet, men er veldig redd for å angre og ta feil valg. Vi snakker bl.a. om hans minneverdige opptreden i sesong 33 av tidenes norske TV-serie «Hotel Cæsar», hvilken serie han helst skulle hørt bli snakket mye om i en podcast, fotballproffdrømmen som aldri helt dør og at han mener at det finnes flere veier rundt omkring og frem til en drøm, at rollen som sau i «Kong Arthurspelet» virkelig fikk frem interessen rundt det å stå på en scene, om Fjørtoftlårene som senker tempoet litt, men et sterkt konkurranseinstinkt som nuller det ut, at det er viktig å snakke om mental helse uansett om man sliter med noe eller ikke, drømmen om eget talkshow og at man i dag kan skape noe selv veldig lett og raskt uten å måtte gå innom tradisjonelle kanaler, at konferansierjobben på UKM var det morsomste han hadde gjort og ga han lysten til å fortsette og en god del om overtenning som bl.a. har ført til snøballkasting og håndbak med Magnus Carls

Christian Ingebrethsen er nyhetsjournalist og reporter i NRK. Hans forhold til anger er lite tilstedeværende, da han er nærmest strippet for skam, men han kan angre på at han var litt for hard mot venner i tjueårene, og kan ha blandet begrepene venn og kollega på sin vei oppover i karrieren. Vi snakker bl.a. om å være ekstremt A-menneske, og nærmest sprudle om morgenen og være full av kreativitet og energi, som daler utover kvelden, om hvordan man kan få til et bra intervju med verdenskjente stjerner når man kanskje bare har fire minutter til rådighet, å foretrekke film fremfor serier mye fordi han elsker en god slutt, kjærligheten for norsk punkrock, småbarnslivet som snart får et nytt medlem, og hvor han på grunn av et vanskelig svangerskap har måttet kjenne på hvordan det er å ha ansvar for to barn ofte alene, null interesse for matlaging, om å ha vært retningsløs men ambisiøs, å utfordre det konservative reportasjeformatet og klare å treffe kulturinteresserte og få folk til å bli kulturinteressert og en g

Snorre Monsson er komiker og skuespiller. Hans forhold til anger er betydelig mindre nå når han har mye å gjøre, for da er det rett og slett ikke tid til å kjenne på de følelsene som han vanligvis kan kjenne mye på. Vi snakker bl.a. om at formen ble bedre da han kutta ut gluten, melk og egg, men at savnet etter saus er smertelig til stede, om at det er helt nødvendig med en manager som tar noen beslutninger for ham nå som det koker på alle kanter, overgangen fra å være vant til å spille i ensemble til å bli stand-up komiker, at stand-up fremdeles handler litt om å lære opp publikum i hva sjangeren er, at det er sunt å bli utfordret og gjøre det dårlig på scenen innimellom, at det er deilig å ha sin egen podcast «Backflip med Snorre Monsson» der han kan teste ut ideer og vite om han har overskudd eller ikke, hvor takknemlig han er for å ha vokst opp med eldre humorinteresserte brødre, om den lite glamorøse produksjonen av «Gauteshow» i en kjeller på Grønland i Oslo, og at all kritikk og debatt har kommet som e

Tallak Syversen er stand-up komiker og programleder i podcasten «MajonesMafiaen». Han mener at det ikke kommer noe godt ut av anger, men kan angre på at han ikke begynte med noe kreativt og fulgte drømmen sin tidligere i livet. Vi snakker bl.a. om da han kranglet med Dag Sørås foran flere publikummere på Nieu Scene i det som skulle være en morsom forestilling, om at pandemien gjorde han til en tøffere komiker som nå liker utfordringer og tøffere rom, at mikrodosering av sopp fungerer bedre enn Ritalin for hans psyke, og at han også liker sopp i maten, om hvor behagelig det er å lage noe som er morsomt og uformelt uten mange timer med forberedelser, at nykommerne i bransjen blir bare yngre og yngre, og at det er vanskelig å ikke sammenligne seg med andre, hvor tafatt det er å prøve å lære noen å like tung musikk som bare synes det er bråk, om å ikke la seg definere av å ha blitt utsatt for overgrep, og at det å snakke om det på scenen hjelper mye og en god del om da han startet å røyke sneiper som 10-åring, da