Anger

Thomas Ambroses Fløttum er kunstner og illustratør. Han angrer mye på at han har såret folk han er glad i, men det tilhører fortiden, og uten alt som har skjedd så hadde han ikke vært der han er i dag, som er på et godt sted. Vi snakker bl.a. om å skade kneet ofte i fotball-sammenheng, men at det alltid ordner seg, om å ha gått fra trange jeans til litt løsere og være mer komfortabel i det, om å være en bedagelig type som godt kan reise på hytta hvis han først må reise, men være sammen med et menneske som er litt mer reiselysten, og at han har godt av det, om å bli gode venner via internett, hvor utrolig behagelig det er å jobbe på lager, og at det ikke er noen fare for at maskiner tar over verden i nærmeste fremtid, om å ikke defineres av jobb, og jobbe for ha fri, men gjøre en veldig god jobb når den må gjøres, om å ha tegna hele livet og at det er hans kreative utløp og en måte for han å vise hvem han er på, om å kjenne på ensomhet selv om man har en god familie og mange venner, å være den fødte snuser, at

Helle Nordby er programleder og influenser. Hun angrer lite og har lite skam i livet, og har nok av folk rundt seg som angrer for henne. Vi snakker bl.a. om å ha arvet snakketøyet fra mora si og at hun bestemte seg for å tjene penger på det, interessen av å faktisk bli bedre kjent med kjendiser gjennom podcasten sin, om at sosiale medier gjør hjernen til grøt og at det er umulig å bare sette seg ned å se på TV uten å ha minst en annen plattform oppe samtidig, at det er frekt å ha mobilen på matbordet, å ha jobbet så hardt at hun fikk migrene, som hun først trodde var et slag midt i trafikken, å klare å ta pauser for å unngå å møte veggen på nytt, at alle burde gå i en form for terapi uansett om man sliter psykisk eller ikke, at konkrete mål og kakediagrammer hjalp henne til å få et bedre liv, at man får flere blikk og stygge kommentarer når man er tatovert som blond kvinne fra Oslo Vest, å føle seg utrygg når personen ved siden av sovner før henne, at man ikke trenger å rette opp i alle feil fra ungdomsskolen

Arthur Berning er skuespiller og produsent. Han lever ikke et liv preget av anger, og selv om det er ting han kan tenke på at han kunne gjort annerledes, så er han glad for at han er der han er i dag. Vi snakker bl.a. om den vakre byen Stavanger, som gjerne kan få bli verdsatt mer for sin skjønnhet enn for sitt dårlige vær, om at 2023 var et langt og vondt år, hvor han mistet moren sin, og der han sammenligner sykdom og død med en flytteprosess, men der det i en flytteprosess venter noe fint, så venter det sorg og apati i enden av sykdom og død, selv om man skal miste foreldrene sine, så er det umulig å være forberedt, at man heller aldri er forberedt på å få barn, og den ubetingede kjærligheten som skjer umiddelbart, om savnet etter rutiner, om å være glad i sove, men at man må passe på balansen, om at «Mannen som elsket Yngve» lever sitt eget liv, og at det sitter langt inne å sitere seg selv fra den filmen, at det er fint å ha flere baller i luften i en usikker arbeidshverdag, om den ensomme tilværelsen de

Årets nyttårsspesial inneholder radio, reality, indisk restaurant-jobbing, dating, depresjon, bihulebetennelse, rotter og snøballkasting.Programledere: Sivert Moe og Kathinka WangSupport this show http://supporter.acast.com/anger. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Årets julespesial serveres av Kathinka Wang, Frida Thuen og Sivert Moe. Stikkord er fettbløtkake, hull i magen, Mikke Mus, slire, skinnskjørt og bakt potet.Programledere: Sivert Moe, Frida Thuen og Kathinka WangSupport this show http://supporter.acast.com/anger. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Helle Larsen er musiker og låtskriver i Jadudah og feber. Hun har et todelt forhold til anger, der hun har veldig mye av hverdagsangeren, men at hun føler at hun er litt for ung for den store, altoppslukende angeren. Vi snakker bl.a. om reisen fra Dubai til Tromsø, låter man blir fysisk uvel av, hvor forløsende det er å covre Whitney Houston og Tina Turner på noen eventer innimellom, at hun synes det er for skummelt å synge på norsk, at det er vanskelig å være en person som mener veldig sterkt, men samtidig ha flere ting man ikke vet nok om til å mene noe om, den usexy starten på samarbeidet med Inge Bremnes og Bendik Brænne i feber, som ble satt sammen eksternt, men som klaffet 100 % og alle ville fortsette å lage musikk sammen, som i 2024 blir til et debutalbum, at hun kan gråte på dager hun slipper musikk, og hvorfor det betyr så mye, at Jadudah er en dysfunksjonell familie som ikke klarer å ha plateselskap eller agent, og passer best til å være helt indie, om krangling som nesten ødelegger samarbeidet, me

Mohammed Basefer er komiker, skuespiller og manusforfatter. Han angrer på mye, men tok et oppgjør med egen anger og samvittighet i 2017, som virkelig har hjulpet. Vi snakker bl.a. mye om det tilsynelatende folkemordet i Gaza, der han har svigerfamilien bosatt nå, om å bli sensurert av Meta for å dele ting om krigen, og at det er mennesker i store organisasjoner som tydelig har tatt en side, at nordmenn forståelig nok fokuserer mye på seg og sitt, men at vi bør kunne stille spørsmålstegn ved at vi produserer våpen som blir brukt i krig nå, at det er vanskelig å være komiker med alt det forferdelige som skjer i verden nå, men at det også er viktig å ha det gøy i det ene livet vi har, om da kjelleren hans ble oversvømt i etterdønningene av ekstremværet Hans, og at hans nærmestes sensur av innholdet hans førte til nasjonale presseoppslag i stedet, det gode samarbeidet med Karsten Blomvik som førte til veldig mye bra i karrieren, å merke at kroppen streiker i 30-årene og en god del om kjærligheten til fløtekake, o

Johannes Roaldsen Fürst er skuespiller, manusforfatter og serieskaper. Han kjenner mye på anger, og har en blanding av masse selvtillit og veldig mye skam. Vi snakker bl.a. om å kun ha Instagram på macen, og hvor deilig det er å ikke bruke så mye tid på det, om å være veldig ambivalent med tanke på deling av støtteerklæringer på sosiale medier, der det på den ene siden er fint, men at det også er noe skinnhellig over det, at Espen Nakstad har gått fra å være superhelt til superskurk, om behovet for en hvit måned og hvor utrolig meningsløst det er å snakke med fulle folk når man er edru selv og at han kanskje vil slutte å drikke fullstendig, om at han må lese alt som skrives om det han lager, for han vil ikke være den ene på festen som går rundt og ikke vet ting, om det er mulig å være sammen med noen som man hater det kreative produktet til, om å skamme seg over alt han lager, men at etter hvert som tiden går, klarer han å være stolt av det, at man må være mindre som Harry Potter og tenke at alt handler om de

Mattis Mandt er musiker, låtskriver og frontfigur i Aktiv Dödshjelp. Han lever 95 % av livet sitt i fortiden, og angrer mye. Han husker nøyaktig hva som skjedde for 20 år siden, og som han mener mennesker rundt seg bør angre på den dag i dag. Vi snakker bl.a. om at rocke-Oslo har et unikt samhold, om å generelt ikke ha så høye forventninger, om siste singel som utad ser ut til å handle om pasta, men som handler om vennskap og nyte livet sammen, om hvor deilig det var å spille inn musikk i Italia og ikke ha muligheten til å tenke på noe annet enn prosjektet, om livet som nybakt far til tvillinger, og at det må være lov å si at man er litt ekstra sliten da, å være veldig lei av å høre hvor mange som skal ytre hvordan barn skal oppdras på ulike plattformer, når det som funker for ditt barn ikke nødvendigvis funker for alle andres, om da setningen «har du lyst til å score mål, eller har du lyst til å drepe de som scorer mål?» forandret livet hans, om skammen rundt det at noen skal gå på do etter ham og en god del

Kathrine Thorborg Johansen er skuespiller, og høyaktuell i rollen som Gro Harlem Brundtland i NRK-serien «Makta». Hun bruker en del tid på å tenke på hva hun potensielt kommer til å angre på, men har lært med årene at det ikke er katastrofalt å velge feil, for man kan alltids velge noe annet. Vi snakker bl.a. om det inngående arbeidet med å finne sin Gro, og hvor det i ulike faser var behov for at regissøren ropte "mer eller mindre Gro", hvordan det var å høre hva Brundtland selv syntes om serien, som hun egentlig aldri trodde at hun skulle se, at serien har satt i gang en interessant debatt om hvordan man lager kunst og at mye lages med frykt for å ikke tjene penger, og at man diskuterer mer hvordan politikere oppfører seg mot folket og folket mot dem, at det ble lettere å improvisere etter hvert som ærefrykten slapp litt tak, om mannefallet i film og TV-bransjen, forskjellen på prosjekter, og at hun er redd for å ha glemt hvordan hun spiller teater, om å ikke ta konfrontasjoner når hun er sint og en god del

Ingrid Moholt Waaler er programleder og produsent. Hun angrer veldig lite, og hun misliker å fable over ting som kunne vært, men fabler en del, hvis det gagner henne. Vi snakker bl.a. om å ha vokst opp med to-retters på primus, å ikke tro på kokker når de sier at de liker lett og nedpå mat når de er hjemme, om å ha trodd hele livet at hun var fra bygda, men nylig ha forstått at hun ikke er fra bygda og at det har gjort noe med identiteten hennes, det første og eneste møtet med hjemmebrent, at hvis man tidlig skjønner at man vil flytte vekk fra der man kommer fra, så kan man få et visst ambisjonsnivå, men også oppfattes som en litt kjip person av andre, frykten for å måtte spille karakterer, men at hun har en såpass god Trondheimsdialekt at Tete Lidbom måtte vise henne for søsteren sin, å være veldig interessert i å sjekke fakta når hun ser dramatiseringer basert på virkelige hendelser, å ikke skamme seg over å være interessert i populærkultur, og sammenligne det med fotballinteresse, og en god del om at hvis

Stian Presthus er altmulig-tv-mann, skuespiller og dukkespiller. Han angrer mer på ting han ikke gjør enn ting han har gjort, og skulle ønske han lyttet litt mer til kroppen i 20-årene. Vi snakker bl.a. om å ha bursdag, og å ikke være noe stressa over å bli eldre, å bli tvunget til å bli et morgenmenneske når man får barn, om de triste klovnene som har gått bort, gleden ved improteater og det å lære av alle feilene man gjør og bli bedre, at NRK-bygget i Trondheim ser ut som barnet til NRK-bygget i Oslo, at han hadde det så fantastisk på filmskolen i Lillehammer at han ikke hadde lyst til å slutte, men at han hadde flaks med at NRK Super startet da han var ferdig, at han har blitt nesten akkurat det han så for seg som barn, hvor viktig det er å snakke med barna man lager TV for, fordi de er smarte og veldig forskjellige, at «Fragglene» er grunnen til at han jobber med TV i det hele tatt, at ikke all barne-TV skal inneholde mye læring og faktisk bare være underholdning og en god del om en drittjobb som innebar

Carl Christian Lein Størmer er regissør, produsent, fotograf og musiker. Han angrer støtt og stadig, men det er ikke noe han graver seg ned i, og han tar lærdom av det og går videre. Vi snakker bl.a. om at måten han lager musikk på og spiller i band har forandret seg med årene, og at han synes øving er fryktelig kjedelig, om tiden i det banebrytende bandet Turdus Musicus, og hvor utrolig givende det var å dra opp det igjen etter åtte års stillhet, men at innhold og livsstil kanskje ikke går helt overens med den han er i dag, at han angrer litt på å ikke ha startet å skrive og synge på norsk lenge før, fordi nå føles det helt naturlig, om å ivareta nysgjerrigheten og være mer åpen for ny kunst nå enn tidligere, om undergrunnsmiljøet i Tromsø, om at man må gjennom dype daler og høye topper i arbeidet med dokumentarfilmer, å elske lidenskap uansett hva det gjelder, at det er helt uforståelig å gi ut noe hvis man ikke synes at det er det beste i verden, hvor smertefullt det er når noen slutter i et band eller ban

Anna Nor Sørensen er journalist og programleder i «P3ligaen» og «Musikkrommet» på NRK P3. Hun har et rikt forhold til anger, og er et offer for lite produktive følelser. Hun tenker at anger er bra hvis resultatet er lærdom, men hun lærer aldri. Vi snakker bl.a. om at det skal mer til for å knekke eldre enn en forkjølelse, om kjærligheten til Kvelertak og gleden av å få portrettere bandet i et program på radio, frihetsfølelsen av å komme hjem, ta av seg buksa og sitte på do og spille mobilspill i en halvtime, og attpåtil finne seg en kjæreste som aksepterer deg for den du er, om at hun var navnløs i de tre første månedene av livet sitt, å aldri kjenne på stillhet, å bli fysisk syk av dating, at følelsen av å gjøre stand-up enten kan være verdens verste eller verdens beste, at det er utrolig rart å se ultralydbilder i feeden på Instagram, om da hun ble reddet fra å gå på International school i Sandefjord av en venninne, om følelsen av å være litt misfoster som rødhåret, om å ikke være en kremens kvinne, om å el

Ole Henry Snildalsli er komiker. Han har blitt godt kjent fra «Folkets deltaker» og «Ikke lov å le på hytta» på VGTV. Han angrer mye hele tiden og spesielt på da han viste rumpa til politiet. Vi snakker bl.a. om å kjøpe sin første frakk og måtte tilvenne seg den nye tilværelsen med den, om at det koker veldig etter suksessen og at det er vanskelig å vite hvordan han skal få utløp for all kreativitet, om å komme inn i hytta som outsider og bruke opp alle pengene sine på effekter, å stå igjen alene etter opptak mens alle deltakerne dro hjem og kjenne på et enormt antiklimaks, den fine miksen ved å jobbe som håndlanger i tillegg til å jobbe med festival og humor, jakten etter samhold, å trives med å blande musikk og improvisasjon på scenen, hvor inkluderende og romslig humormiljøet i Norge er, da faren hans hadde en kråke da han var liten, om savnet etter tradisjonelle humorprogrammer på tv, det positive og negative ved å være snill og en god del om å rope inn i mobilkameraet med parykk på hodet midt på natta og

Rick Grove er musiker og låtskriver. Han er litt redd for anger og prøver å ikke dvele så mye ved fortiden. Men han er veldig god til å si unnskyld, og holder angeren unna på en god måte med det. Vi snakker bl.a. om den store forskjellen på navnet Eirik og Erik, om å prøve å være god på å huske navnet på lydteknikeren på stedet han spiller på, fordi det alltid er forventet at de skal huske navnet ditt, ambivalensen ved å skulle fylle 30, om da han var innom studio en gang tidligere, men ble møtt med at det satt en annen gjest i stolen hans, at soloprosjektet egentlig skulle være et bandprosjekt, og at han aldri hadde noen intensjon om å synge, samarbeidet med Mikhael Paskalev og hvordan det er å bli god venn med en man ser opp til, da han hørte Led Zeppelin og skjønte at han måtte bli gitarist, da han fikk beskjed av logopeden sin om å lære seg å synge ordentlig, viktigheten av å aldri ha en plan B, om å skrive om et forhold som er dømt til å gå til grunne og hvordan det var å skulle begynne å date under pand

Max Boner er vokalist og låtskriver i Jimbo Jones. Han synes man bør angre og ta det til seg hvis man er en skikkelig drittsekk, og at det er naturens mekanisme for å sparke deg i pungen og få deg til å ta deg sammen. Vi snakker bl.a. om det fine som kommer ut av vonde ting, og at det alltid kommer gode dager til slutt, om hvor fint det var å gå ut på søndager, fordi tempoet var roligere og det var litt søndagsfilosofer ute i gatene og på barene, at fokuset ble på helt andre ting enn musikk da det kom barn inn i bildet, å synes virkeligheten er tidvis trasig og kjedelig og være glad i det som er litt annerledes, at de mørkeste periodene kom etter at han ble far, å ikke ville bli stor nødvendigvis, men ville leve livet som musiker på veien, å ha utført oralsex på scenen, men at det er en del av selve livet det også, om å være veldig god på å dokumentere livet sitt fra veldig ung alder og en god del om influensernes gedigne påvirkningskraft, hvor mye folk blir støtt og litt om å ikke forstå psykiske lidelser so

INGEBORG er musiker, låtskriver og artist. Hennes forhold til anger er å tenke mye på noe man ikke gjorde, men også å lære å stå opp for seg selv i urettferdige og giftige situasjoner. Vi snakker bl.a. om hvor fint det var å være med i Stjernekamp, og hvor annerledes det er å skulle fremføre noe for et kamera enn for en sal med flere mennesker, om å ha blitt født i Levanger men vokst opp i Skjeberg, og at Trøndelag og Østfold er veldig likt, å alltid ha hatt en musiker i magen selv om hun ikke har vokst opp i et musikalsk hjem, at det var helt naturlig å skrive på norsk og at det å skrive på engelsk føltes helt fremmed, å utsette seg selv for destruktive kjærlighetsforhold for å skrive god musikk, at folk ofte glemmer den litt kjedelige, men viktige siden av musikkbransjen, gleden av å jobbe i et ensemble når hverdagen ellers kan være ganske ensom, å ha vokst opp med Hannah Montana og være litt sår over retningen Miley Cyrus tok og en god del om skjellsettende opplevelser og å ikke være redd for å ha på seg f

Vidar Josdal er regissør, redigerer, tekstforfatter, fotofikler og kunstner. Anger plager ham ikke noe særlig, og han har en personlighet som er konstruert for å ikke angre så mye. Vi snakker bl.a. om frykten for å snakke i forsamlinger, og hvor unødvendig det er å ta runden rundt bordet for å snakke om seg selv i møter, om å plutselig gå på en vegg etter et brudd og å prøve å finne ut av årsaken til det, og at hjernen er ganske interessant i sånne situasjoner, om at hans nye kunstprosjekt kom i stand da han egentlig skulle pusse opp hjemme, men så ble det mer interessant å lage kunst av smale referanser i media, om samarbeidet med Radioresepsjonen og gleden av ha vært med på å foredle deres humor i andre formater og om det nye samarbeidet med Berrum & Beyer og deres vei til show i Oslo Spektrum, å ikke være spenningssøkende, men samtidig ha hoppet fra timeteren i Frognerbadet, at han som agronom har sølt vekk veldig mange liter melk, da han fikk lage en dokumentar om hele Norges Trond-Viggo Torgersen og

Ivar Nikolaisen er vokalist i Kvelertak og The Good The Bad and The Zugly. Han synes det er på sin plass å angre, men at det ofte er relatert til rus, og at fylla gir den største grunnen til å angre. Vi snakker bl.a. om hvor ekstremt inspirert han var under prosessen med å lage nytt Kvelertak-album, og at han tok utgangspunkt i en karakter med navn Helmut von Botnlaus og heiene i Dalane og Bjerkreim i flere av tekstene, at mild naturvern ikke holder for å få frem budskapet sitt og at det må litt ekstremisme til, hvor viktig det er å aldri bli helt fornøyd, for du må alltid strekke deg etter å gjøre noe bedre, at i motsetning til politikere så kan kunstnere gjøre hva de vil og ikke stå for noe som helst, gleden ved å bruke gammel Moi-dialekt på det nye albumet, at det er viktig å ha en egen stil tilknyttet hvert bandprosjekt, og at den eksistensielle sutringa fra Silver har forsvunnet med årene, hvor vond følelse det er å ikke klare å være helt til stede på scenen, tristessen over at snus er farligere enn han